lys fra månen, lyktestolpen, mobilen

Mange av oss lever livet i et stadig høyere tempo. Inntrykkene er tidvis så mange at vi nærmest ikke rekker å prosessere det ene før vi blir eksponert for det andre, så for det tredje. Midt i midten av alt dette, er det noe nesten befriende ved de øyeblikkene hvor man bare setter alt på pause. Helt.

Du vet følelsen av å sitte i et fly, fastspent høyt oppe i luften og med tusenvis av lys fra byen lang der under seg. During fra motoren, opplyst setebeltespenne på en liten tavle foran, bare boken som underholdning. Eller følelsen av å befinne seg høyt til fjells, under stjernehimmelen og uten dekning. Klar og iskald luft som maler kinnene rosenrøde, månen som lyser opp snøkledde landskap. Fin og skinnende på himmelen, omringet av flere stjerner enn noen klarer å telle. Husker du å se opp på månen i hverdagen også?

Det er ikke nødvendigvis så enkelt. Lyset fra månen er på ingen måte det som skinner sterkest på kvelden, når vi befinner oss traskende rundt i byen. Høye bygninger og eksoslukt, lyktestolper og trikkeskinner. Stjernehimmelen går i grunn litt i glemmeboken, det at den i det hele tatt eksisterer, for vi ser den ikke. 84% av nordmenn ser ikke Melkeveien, lærte jeg av intervjuet Sara Lossius gjorde med Sigri Sandberg. Jeg lurer forøvrig på hvor mange av de resterende 16% som faktisk tar seg tiden til å studere den. Vi ser dog alle ned, på mobilskjermen; det husker vi. Hele tiden. 

Å være seg litt bevisst de inntrykkene og det konstruerte, blålige lyset vi kontinuerlig eksponeres for, kan ha mye å bety. Det gjelder å være selektiv der man kan: lys fra månen, lyktestolpen eller mobilen. Hva ønsker du at skal belyse deg mest? Jeg tror det er viktig å huske på å se litt mer opp. 

Using Format