Rundt Ljanskollen

Vinterlyset farget himmelen i nyanser av blå, lilla og oransje, vi surret skjerfet en ekstra runde om halsen og gikk med små skritt. Islagt kyststi, speilblank men heldigvis strødd, vi gikk varsomt allikevel. En perfekt runde, rundt Ljanskollen: omtrent to og en halv kilometer. Nok til å kunne kalle det en tur, ikke så langt at vi ble altfor frosne i vinterkulda. Bare hendene ble ordentlig kalde, men de fikk varme seg på store kopper med kaffe og kakao på kaféen Anne På Landet etterpå. Da var det så deilig å komme inn til knitrende peis,  og utsikten vi fikk over Hvervenbukta mens vi satt der ble nevnt flerfoldige ganger i løpet av samtalen. Den varte og varte, samtalen, for lenge siden Sofie og jeg sist så hverandre. Og når himmelen begynte å forandre seg og solen ble lav, lyset gyllent, da gikk vi ut igjen. Solnedgang, for en gangs skyld ikke skjult bak høye bygg og bråkete biler. Dette med å komme seg ut litt, det er så undervurdert av mange. Frisk, klar luft og bevegelse, fine omgivelser og finere selskap. Det er slik man lager de gode minnene, har jeg skjønt. I år skal jeg senke terskelen og benytte meg mer av nærområdet, naturen. Gå tur, både med de jeg er glad i og alene med podcast på øret, og det er utvilsomt ikke den siste gangen at turen går rundt Ljanskollen.

(Reklame ism. Bymiljøetaten i Oslo kommune)

Using Format